Norske runeinnskrifter fra 1600 til 1900.
I den egentlige runetradisjonen, fra romertiden til slutten av høymiddelalderen, var runene en levende skrift, i bruk til alt fra minneskrifter på monumentale runesteiner til navnetrekk på eiendeler og dagligdagse beskjeder risset i trepinner.
Etter kristningen i slutten av vikingtiden ble den latinske skriften gradvis introdusert, og fra 1500-tallet fram til i dag har den vært den enerådende skriften. Likevel er det bevart omlag 200 runeinnskrifter fra 1600- til 1900-tallet. Disse yngste runene er ikke en videreføring av den egentlige runetradisjonen, men er resultater av kunstig gjenopplivning.
Runeformene kan spores tilbake til gjengivelser i bøker. Videre følger de fleste innskriftene normer som gjaldt for bokstavskrift. De fleste innskriftene er skrevet med det offisielle skriftspråket (dansk-norsk eller senere bokmål) og de følger normene for rettskrivning. Av dette kan vi forstå at runeinnskriftene er skrevet av folk som vanligvis skrev med bokstaver