Publisert 02.02.2012
Den 20. januar åpnet Kulturrådets direktør Anne Aasheim en ny versjon av DigitaltMuseum. Under lanseringen av versjon 3.0 sa Aasheim at norske muséer nå for alvor tar steget inn i den digitale framtida og at målet med DigitaltMuseum er at muséenes samlinger skal være lett tilgjengelige for alle.
Dette betyr ikke at alle dører åpnes på vidt gap. Samlingene våre ligger fremdeles trygt forvart i magasiner og bak montre. Det DigitaltMuseum åpner for, er bare en stadig mer utfyllende oversikt over hva vårt publikum ikke får oppleve i våre utstillinger og hva de som aldri besøker muséene egentlig går glipp av! Når vi alle er oss bevisste denne begrensningen, er det likevel klart at DigitaltMuseum er et fantastisk redskap for å planlegge museumsbesøket og en referanse for deg som studerer eller forsker i et gjenstands- eller bildemateriale. La deg bare aldri friste til å tenke at en skjermopplevelse av en tredimensjonal gjenstand må være like bra som møtet med den ekte vare! Selv et fotografi blir underlig tynt på skjermen når du en gang har sett det på papir.
Anne Aasheim sa mer. Hun sa at den nye utgaven gir publikum anledning til å engasjere seg i museumssamlingene på nye måter. Du vil sikkert legge merke til at en stor andel av gjenstandene og fotografiene har få opplysninger knyttet til seg, eller at opplysningene rett ut sagt ser underlige ut. En og annen sjelden gang vil du kanskje også avsløre en feil. Gjennom DigitaltMuseum kan du da gi oss opplysninger om gjenstander og fotografier – og feil – som du finner i våre kataloger. Dette gir oss uante muligheter til å supplere vår viten, men samtidig blir vi nødt til å spørre oss om dine opplysninger er riktige. Du vet naturligvis at de er det, men det ligger nå en gang i museumsfolks natur å stille spørsmål ved sine kilder. Selv om vi noterer og arkiverer alle henvendelser, er det derfor ikke gitt at vi uten videre retter opp eller supplerer databasen vår som følge av din kommentar på DigitaltMuseum.
Ved Norsk Folkemuseum har vi fremdeles de gamle innførselsprotokollene og katalogkortene tilgjengelige. Protokollene er sirlig ført med opplysninger om gjenstandens navn, opprinnelsessted og tidligere eier. Katalogkortene inneholder i tillegg kanskje noe en konservator er kommet fram til senere, eller har spekulert på. Det kan være alt fra en litteraturreferanse ført i margen til et håndskrevet notat festet til kortet med en binders. Disse opplysningene er ført ganske direkte over i den databasen vi nå har lagt ut på DigitaltMuseum – lenge før tanken om et digitalt museum var tenkt. Her kommer vi til hvorfor databasen vår ikke fremstår så digitalt skinnende som vi gjerne skulle ønske. Innenfor muséets vegger har databasen fungert side om side med de gamle kortkatalogene, opplysningsarkiv, litteratur og annet som til sammen har utgjort et helt system av informasjon. Stående alene egner databasen seg derfor dårlig til publisering på nett. Det er bare de siste to-tre årene vi har ført opplysningene med tanke på at de skal leses av et bredere publikum på et åpent nettsted.
Da forløperen til DigitaltMuseum, PrimusWeb, ble lansert i 2008 valgte vi å legge Norsk Folkemuseums katalog ut i sin helhet. Reaksjonene var overveiende positive, men det var tilstrekkelig mange som påpekte de svakhetene vi visste var der til at vi følte at vi hadde sendt oss selv ut i spissrotgang foran vårt nye digitale publikum. I dag får vi et 30-talls henvendelser i uka. Vi jobber videre med å vaske og stelle vår database så den skal ta seg godt ut på nettet, med god hjelp fra publikum og brukere av DigitaltMuseum. Vi fortsetter vår ferd inn i den digitale framtida med stadig stødigere skritt, uten å unnskylde oss for ikke å vite helt hvor veien ender.
Jan Romsaas
Samlingskoordinator og kunsthistoriker